Forsikringsselskapenes informasjonsplikt i forbindelse med tegning av forsikring

Innledning

Vanlige forsikringskunder har som oftest svært begrenset kunnskap om de regler som regulerer forsikringsavtalen. Markedet har med tiden blitt svært rikt på ulike forsikringsprodukter. Det finnes i dag en mengde forskjellige kombinasjoner av dekninger. I de senere årene har man bl.a. fått mer kompliserte kombinasjoner av sparing og livsforsikring. For de fleste forsikringskunder vil det være svært vanskelig å få oversikt over et slikt komplisert marked. I mange tilfeller vil den informasjonen forsikringsselskapet gir være den eneste informasjonen som er tilgjengelig for kunden i forbindelse med avtaleinngåelsen. Det er derfor viktig at informasjonen fra selskapene er korrekt og så fullstendig som mulig.

 

Denne artikkelen vil ta for seg de krav som stilles til forsikringsselskapenes informasjon i forbindelse med tegning av forsikringsavtaler. I norsk rett finner vi disse reglene i forsikringsavtaleloven § 2-1 (for skadeforsikring) og § 11-1 for livsforsikring).

Informasjonsplikten – dagens rettstilstand

Informasjonspliktens bakgrunn og formål

Reglene om informasjonsplikt var en nyvinning i forsikringsavtaleloven av 16. juni 1989 nr. 69 (fal.). Den tidligere forsikringsavtaleloven av 1930 inneholdt ikke reguleringer av dette temaet. Forsikringsselskapene informerte forsikringstakere om sine produkter i forkant av forsikring også før fal. ble vedtatt, men denne informasjonen kom gjerne i form av ren reklame fra selskapet, på bakgrunn av selskapenes egen interesse og kanskje ikke alltid kundens.

 

I forarbeidene til fal. påpekes det at forsikringskundene i praksis er helt avhengige av den informasjonen selskapene gir når det gjelder personforsikring.[1] Men også når det gjelder skadeforsikring, er det rimelig å anta at en meget stor del av kundene utelukkende henter sin kunnskap om forsikring fra forsikringsselskapet før tegning.

 

Formålet med reglene om informasjonsplikten er å sikre at det gis korrekt og oversiktlig informasjon om selskapets produkter. Informasjonen og veiledningen selskapene gir skal sette forsikringstakeren i stand til å foreta et godt valg når det gjelder kjøp av forsikring, slik at han på mest hensiktsmessig måte kan få dekket sitt forsikringsbehov.

Informasjonspliktens omfang

Informasjonsplikten er i loven angitt litt annerledes for skadeforsikring enn for personforsikring. Hovedtrekkene for informasjonsplikten er imidlertid like på de to forsikringsfeltene. I juridisk teori har informasjonsplikten i skadeforsikring blitt beskrevet som ”produktorientert”, mens informasjonsplikten i personforsikring beskrives som mer ”kundeorientert”.[2] Ifølge forarbeidene stiller fal. § 11-1 ”noe strengere krav til selskapets informasjonsplikt” enn det som er fastsatt for skadeforsikring.[3]

Den generelle Informasjonsplikten ved skadeforsikring

For skadeforsikring bestemmer fal. § 2-1 første ledd første punktum at selskapet ”i nødvendig utstrekning” skal ”legge forholdene til rette for at forsikringstakeren kan vurdere forsikringstilbudet”. Selskapets oppgave blir altså å informere forsikringstakeren i en slik utstrekning og på en slik måte at han blir i stand til å vurdere om det forsikringstilbudet selskapet tilbyr møter de behov han har.

 

Høyesteretts uttalelser i Rt. 2003 s. 1524 er illustrerende for spørsmålet om hvilket omfang informasjonsplikten skal ha ved skadeforsikring. Saken gjaldt erstatningskrav mot et forsikringsselskap for påstått brudd på informasjonsplikten jf. fal. § 2-1. Forsikringstaker var en nystartet liten bedrift som drev med utleie og vedlikehold av anleggsmaskiner. Bedriften kontaktet Storebrand Skadeforsikring AS for å få et tilbud som dekket bedriftens samlede behov for forsikringer. Etter et møte med en av forsikringsselskapets agenter ble det tegnet en bedriftsforsikring, som bedriften antok inkluderte yrkesskadeforsikring. Dette viste seg ikke å være tilfellet. Da en av bedriftens ansatte senere pådro seg en yrkesskade krevde bedriften skaden dekket. Forsikringsselskapet nektet, og bedriften gikk til søksmål med påstand om at forsikringsselskapet hadde gitt uriktig informasjon om forsikringen. At forsikringen ikke dekket yrkesskade fremgikk ikke av tilbudet fra selskapet. Det fremgikk imidlertid av forsikringsvilkårene. Forsikringsselskapets agent hadde ikke spurt bedriften om de hadde behov for yrkesskadeforsikring, selv om slik forsikring er lovpålagt for arbeidsgiveren å tegne. Høyesterett bemerket ”at omfanget av selskapets informasjons- og rådgivningsplikt også ved skadeforsikring må bero på de konkrete forhold - hvilket behov bedriften gir til kjenne, partenes ulike posisjon og profesjonalitet, deres innsikt i forsikringsforhold mv” og at ”anleggssenteret var en beskjeden verkstedsbedrift under oppstarting med et forsikringsbehov som det ønsket et forsikringsselskaps profesjonelle bistand til å få nærmere klarlagt og dekket i sin helhet”. Høyesterett la til grunn at ”assurandøren ikke stilte de spørsmål han burde ha stilt”. Forsikringstakeren fikk medhold i at forsikringsselskapet ikke hadde overholdt informasjonsplikten jf. fal. § 2-1, og ble tilkjent erstatning. Ansvaret ble imidlertid lempet med ¼ på grunn av at bedriften ikke hadde vært mer aktiv når det gjaldt å undersøke om forsikringen omfattet den lovpålagte yrkesskadeforsikringen. Dommen var enstemmig.

 

Dommen illustrerer at informasjonen må tilpasses etter forholdene på kundesiden og tegningssituasjonen. Informasjonsplikten gjelder til fordel for private så vel som for bedriftskunder, om enn med noe forskjellig innhold. Ifølge Bull viser dommen at det ikke nødvendigvis er prinsipielle forskjeller mellom informasjonsplikten i skadeforsikring og personforsikring.[4]

 

Forbrukere vil normalt ha et større behov for informasjon enn profesjonelle parter. Informasjonsplikten vil derfor være mer omfattende overfor disse. Behovet for informasjon vil imidlertid kunne variere. Det finnes forbrukere som sitter inne med god informasjon om forsikringer, for eksempel personer som har tegnet lignende forsikringer før eller personer som arbeider i forsikringsbransjen. Likeledes kan det finnes selskaper som har liten kunnskap om forsikringer. Dette kan gjelde mindre bedrifter som har sitt arbeidsfelt utenfor det økonomiske eller juridiske, som for eksempel håndverkere. Omfanget av informasjonsplikten vil derfor være avhengig av de konkrete forholdene ved tegningssituasjonen.

 

Av forarbeidene fremgår det at dersom forsikringstakeren allerede har god kunnskap om forsikringsspørsmål, vil det ikke være nødvendig for selskapet å informere om elementære forhold.[5] Det sies også at dersom selskapet står overfor en ”jevnbyrdig kontraktspart”, vil reglene om informasjonsplikt i fal. ikke få anvendelse.[6] Informasjonsplikten vil i slike tilfeller styres av de ”alminnelige prinsipper som gjelder under kontraktsforhandlinger mellom næringsdrivende”.[7]

Den generelle informasjonsplikten og rådgivningsplikten ved personforsikring

Personforsikring har ofte en meget viktig betydning for forsikringstakerne, idet slike typer forsikringer er ment å gi økonomisk sikkerhet ved sykdom og uføre, sikre pensjonsytelser eller sikre arvinger, samboere eller ektefeller økonomisk ved forsikringstakerens død. Dette tilsier at informasjonen fra selskapet må være spesielt god.

 

Den mest åpenbare forskjellen mellom informasjonsplikten ved personforsikring og skadeforsikring ligger i den såkalte rådgivningsplikten, som gjelder ved personforsikring. At selskapet har en plikt til å yte rådgivning fremgår av fal. § 11-1 første ledd som bestemmer at selskapet så vidt mulig skal ”sørge for at forsikringstakeren får råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov”.

 

I følge lovens ordlyd skal utgangspunktet tas i kundens forsikringsbehov. Dette innebærer ifølge forarbeidene at det i prinsippet er selskapets representant som må finne frem til kundens forsikringsbehov for å gi riktige råd.[8] Ifølge Bull må selskapet ”aktivt bidra til å analysere kundens reelle forsikringsbehov”.[9]

 

Verken lovens ordlyd eller forarbeidene gir noen mer nøyaktig beskrivelse av hvordan selskapet skal analysere kundens forsikringsbehov. Reelle hensyn kan tale for at selskapet må være ekstra nøye med å fastlegge kunders behov ved livsforsikringer som fremstår som svært viktige for forsikringstakeren. Det samme vil ifølge Brynildsen gjelde der forsikringen innebærer en risiko for at forsikringstakeren vil kunne tape sparekapitalen, når dette er en del av forsikringen.[10]

 

At selskapet har en plikt til å analysere kundens behov og gi råd betyr imidlertid ikke at forsikringstakeren kan forholde seg passiv og la selskapets representant finne en passende forsikring for ham. Forarbeidene påpeker at det i utgangspunktet fortsatt er forsikringstakeren som skal velge hvilket produkt han ønsker å kjøpe, og at det er forsikringstakeren som skal bære risikoen for at han har bedømt sitt behov riktig og truffet et fornuftig valg.[11] Forsikringsselskapet skal, som ved skadeforsikring, sette forsikringstakeren i stand til å velge den forsikringen som på beste måte dekker hans behov, men på en noe mer inngående og aktiv måte i personforsikring.

 

Forsikringstakerens økonomiske situasjon vil selvsagt kunne være et viktig moment som selskapet må ta hensyn til. Dersom forsikringstakeren for eksempel har lite verdier og mye gjeld, vil selskapet trolig ha plikt til å fraråde dyrere og mer omfattende forsikringer dersom disse ikke virker strengt nødvendige. Selskapet må imidlertid kunne anbefale rimeligere forsikringsordninger som passer til kundens behov.

 

Forsikringstakers alder vil være et annet moment ved selskapets vurdering av behovet for forsikring. Dersom forsikringstaker er en eldre person vil det kunne være mindre behov for visse forsikringsordninger. Den norske forsikringsskadenemnda (FSN) sin uttalelse 4489 gjelder en slik sak:

 

Forsikringstaker var 80 år gammel og tegnet livrenteforsikring med rett til tilbakebetaling. Den avtalte pensjonsalderen var 86 år og utbetalingene skulle skje frem til forsikrede var 93 år, eller ved forsikredes eventuelle tidligere død. Forsikringstaker fant senere ut at forsikringens avkastning ville tilfalle selskapet dersom han falt fra før livrenten var ferdig utbetalt. Han anførte på grunnlag av dette at selskapet hadde brutt informasjonsplikten.
FSN uttalte at forsikringen ikke kunne anses som økonomisk forsvarlig for forsikringstaker slik hans situasjon var. Selv om plasseringen medførte spart formuesskatt kunne det ikke oppveie den betydelige risiko for tap av avkastning som følge av dødsfall i forsikringsperioden. Forsikringsselskapet hadde gitt forsikringstakeren klart ufornuftig råd, og burde ha frarådet forsikringstakeren å tegne livrenten. Selskapet hadde således brutt informasjonsplikten i fal. § 11-1.

 

Uttalelsen fra nemnda viser at det stilles forholdsvis strenge krav til rådgivningen fra selskapet. Rådene som gis må være fornuftige og forsvarlige. I forarbeidene uttales det at de råd som selskapet gir skal ta utgangspunkt i kundens ønske om å få en fornuftig dekning av sitt forsikringsbehov, ikke i selskapets ønske om å selge en forsikring.[12]  I visse situasjoner kan dette altså bety at selskapet må fraråde kunden å tegne forsikring.

 

Når det gjelder pensjonsforsikring vil det være viktig for forsikringstakeren å få informasjon om hvordan de statlige pensjonsordningene er, slik at man kan få klarhet i hva disse dekker og hva man eventuelt må ha en forsikring for å få dekket.

 

Familiære forhold hos forsikringstakeren vil også være et viktig moment i visse situasjoner. Livsforsikring tegnes ofte med det formål å sikre et eller flere familiemedlemmer økonomisk dersom den forsikrede skulle dø. Ved utnevnelse av en begunstiget kan forsikringstakeren velge hvem forsikringssummen skal tilfalle. Noen ganger skjer dette på bekostning av forsikringstakerens (øvrige) arvinger, fordi utbetalingen av en livsforsikring er unntatt pliktedelsreglene i arveloven. Dette er noe som til tider skaper konflikt, for eksempel mellom forsikringstakerens samboer og livsarvinger, eller innbyrdes mellom arvingene. Selskapet må i slike situasjoner derfor være nøye med å opplyse forsikringstaker om reglene som gjelder for begunstigelse, og hvilke økonomiske og arvemessige konsekvenser begunstigelse har.

Opplysninger om viktige sider ved forsikringene

I tillegg til å analysere kundens forsikringsbehov og gi råd om hvilke forsikringer som kan dekke behovet best, skal selskapet gi forsikringstakeren opplysninger om viktige sider ved de forskjellige typer forsikring som kan dekke forsikringsbehovet, jf. fal. § 11-1 andre ledd første punktum.

 

Fal. § 11-1 andre ledd andre punktum lister opp eksempler på hva som kan være slike viktige sider. Det skal opplyses om forsikringsavtalens løpetid, vilkår, premiesatser, garanterte tillegg og utbetaling av dette samt om gjenkjøpsverdi. I følge ordlyden (”blant annet”) er listen ikke uttømmende for hva det skal opplyses om.

 

Ved kompliserte former for forsikring (som kombinerte spare- og livsforsikringsprodukter) er det ekstra viktig at selskapet gir et korrekt og oversiktlig bilde av dekningen og forklarer vilkårene.  Ofte benytter vilkårene seg av tekniske betegnelser, eller faguttrykk som kan være vanskelige for vanlige folk å forstå fullt ut. I slike situasjoner taler reelle hensyn for at selskapene burde ha en plikt til å forklare sentrale begreper som kan ha betydning for avtalen.

 

Dersom forsikringstakeren tegner flere forsikringer skal det opplyses om premien for hver av forsikringene, jf. fal. § 11-1 andre ledd fjerde punktum og fal. § 2-1 første ledd tredje punktum.

Opplysninger vesentlige begrensinger i dekningen

At selskapet bedriver reklame for sine produkter, der kun de positive sidene ved forsikringen fremheves, vil ikke være nok til å oppfylle informasjonsplikten. Ifølge forarbeidene må informasjonen fra selskapet inneholde alle de viktigste opplysningene, også om innskrenkninger i dekningsområdet og om kostnadene ved de ulike alternativene.[13] Informasjonen som gis skal være så fullstendig at den gir et korrekt bilde av forsikringstilbudet.

 

I fal. § 2-1 første ledd annet punktum og fal. § 11-1 andre ledd tredje punktum er det bestemt at forsikringsselskapet skal ”gi opplysninger om det er vesentlige begrensninger i dekningen i forhold til det forsikringstakeren med rimelighet kan vente er dekket under vedkommende forsikring”.

 

Eksempler på slike begrensninger i dekningen kan være unntak for visse typer farer eller skadeårsaker, geografiske begrensninger, begrensninger i tid, unntak for visse skadefølger eller begrensninger i tapsfeltet. Hva som skal regnes som vesentlig vil bero på skjønn, og må vurderes konkret i forhold til den aktuelle situasjonen. Det skal ta utgangspunkt i hva en gjennomsnittsforbruker må forvente at er dekket.[14]

 

Selv om en begrensning i dekningen skiller seg fra det som er utbredt i bransjen kan den ikke uten videre regnes som en ”vesentlig begrensning”. Ifølge Brynildsen må det foretas en konkret totalvurdering i hver sak, hvor man bl.a. må se på forsikringens øvrige dekningsomfang.[15]

Opplysninger om alternative dekningsformer og tilleggsdekninger

Ifølge fal. § 2-1 første ledd annet punktum skal det også opplyses om ”alternative dekningsformer og om tilleggsdekninger” som selskapet markedsfører. Tilleggsdekninger kan være tilbud om forhøyet maksimalbeløpsgrenser på forsikringen, nedsettelse eller bortfall av egenandel eller utvidet dekningsomfang, mot at forsikringstakeren betaler forhøyet premie. Alternative dekningsformer vil for eksempel være at en forsikringstaker som vil tegne villaforsikring også tegner en egen smykkeforsikring for sine dyre smykker, når disse ikke dekkes fullt ut av villaforsikringen. Ifølge Berthelsen vil selskapet kunne komme i ansvar dersom det ikke har tilbudt de av selskapets produkter som det er ”relativt nærliggende å anta at er av interesse for forsikringstakeren”.[16]

Opplysninger om alternative dekningsformer og tilleggsdekninger

Ifølge forarbeidene har ikke forsikringsselskapene plikt til å informere forsikringstakeren om andre selskapers forsikringstilbud. Det påpekes at det vil være meget vanskelig for selskapets representanter til enhver tid å ha oversikt over de konkurrerende selskapenes dekninger, vilkår eller priser.[17] Mulighetene for feilinformasjon ville blitt store dersom en slik plikt var pålagt selskapets representanter. Det kan derfor ikke kreves at selskapene skal ha oversikt over konkurrentenes tilbud. Det vil i prinsippet være opp til kunden å holde seg informert om andre selskapers tilbud, og han må selv sammenligne tilbudene og finne ut hvilket som dekker hans behov best.  Forarbeidene påpeker imidlertid at dersom forsikringsselskapet allikevel velger å informere kunden om konkurrentenes tilbud, vil selskapet være ansvarlig for at denne informasjonen er korrekt.

 

Selskapet kan heller ikke holde tilbake informasjon om konkurrenters tilbud som det sitter på, dersom en kunde etterspør slik informasjon. I forarbeidene sies det at ”dersom selskapet blir spurt, har det plikt til å svare”.[18] Brynildsen påpeker at dette må gjelde kun i de situasjonene der selskapets representant faktisk har kunnskap om konkurrentenes tilbud.[19]

 

Bull er kritsk til den linjen forarbeidene har tatt når det gjelder selskapenes informasjon om konkurrentenes tilbud. Han uttaler at det virker ”temmelig defensivt” at det ikke forventes at selskapets representant skal følge med i tilbudet fra konkurrerende selskaper. Bull mener at ”selskapets plikt på dette punkt må gå lenger enn det forarbeidene antyder”.[20] Jeg vil i stor grad si meg enig i Bulls uttalelser. I denne sammenhengen kan det trekkes frem et aktuelt problem fra forsikringsbransjen: Butikkjedene som selger elektronikk tjener i dag store penger på såkalte trygghetsforsikringer. Dette er skadeforsikring av elektroniske artikler som mobiltelefoner, TV-er, datamaskiner og annet. Disse forsikringene er svært dyre i forhold til den dekningen de gir. Ikke sjelden ligger den årlige premien på rund 10 % av det forsikrede produktets verdi. Forsikringene gir typisk dekning mot skade som følge av uhell, teknisk svikt og tyveri. Problemet er at de fleste skader og uhell som slike forsikringer dekker også dekkes av vanlige innbo- eller reiseforsikringer. Svært mange forbrukere som kjøper slike forsikringer vil ende opp med en dobbel forsikringsdekning for produktet, fordi de allerede har innbo- eller reiseforsikring. I slike situasjoner vil det være rimelig å kreve at de som selger trygghetsforsikringer skal ha en plikt til å innformere kundene om at det finnes andre (og svært vanlige) forsikringer som også dekker skader på produktet.

Opplysninger dersom forsikringen tilbys bare til en særlig høy premie

Dersom selskapet tilbyr en forsikringstaker forsikring bare til en særlig høy premie, skal selskapet underrette forsikringstakeren skriftlig om hvilke forhold som ligger til grunn for dette, og om de individuelle risikovurderingene som eventuelt er foretatt, fal. § 2-1 andre ledd og fal. § 11-1 tredje ledd. Det skal også redegjøres for eventuell praksis i selskapet, bransjenormer, lov eller forskrift, som innebærer at kunden etter en viss tid eller etter endrede forhold vil kunne søke den aktuelle forsikringen til en lavere premie.

 

At forsikring blir tilbudt til forhøyet premie er forholdsvis vanlig ved personforsikringer. Dersom forsikringstakeren har en høyere risiko enn normalgruppen vil vedkommende kunne bli avkrevd en høyere premie enn normalgruppen. Eksempler vil være personer med for eksempel sukkersyke, eller røykere som tegner livsforsikring. Men også i skadeforsikring kan forhøyet premie være aktuelt. Et eksempel på dette kan være at unge bilførere avkreves en høyere premie, fordi ulykkesrisikoen for de yngste bilførerne er høyere enn for andre grupper. Ifølge forarbeidene er formålet med bestemmelsen å gi forsikringstakerne informasjon som kan være nyttig dersom de vil sammenligne med forsikringstilbud fra andre selskaper.[21]

Opplysninger om hvilket lands lovgivning som skal gjelde for avtalen og upplysninger om nemndsbehandling av tvister om forsikringsavtalen

Selskapet har plikt til å opplyse om hvilket lands lovgivning som skal gjelde for avtalen, og dersom partene kan velge dette skal selskapet opplyse om hvilket lands lovgivning det foreslår at skal gjelde, jf. fal. § 2-1 tredje ledd og fal. § 11-1 fjerde ledd. Her til lands reguleres dette av forsikringslovvalgsloven, hvor § 8 vil være av betydning for livsforsikringer, mens §§ 9 og 9A vil ha betydning for andre forsikringer enn livsforsikring.

 

I fal. § 2-1 fjerde ledd og fal. § 11-1 fjerde ledd har selskapet plikt til å opplyse om klageordningen med Forsikringsklagekontoret og Forsikringsklagenemnda, og muligheten for å få behandlet tvister med selskapet der.

Noen generelle betraktningar om omfanget av informasjonsplikten

Både i skadeforsikring og personforsikring kan det spørres om forsikringstakere i noen tilfeller får for mye informasjon. Det vil lett kunne virke mot sin hensikt dersom kunden gis for mange informasjonsbrosjyrer eller for lange og innviklede forsikringsdokumenter. Departementet påpeker i forarbeidene at det er en fare for at informasjonen blir for omfattende og uoversiktlig, og derfor ikke leses av kunden.[22] Selskapets informasjon i forbindelse med tegning skal sette forsikringstakeren i stand til å foreta et godt valg når det gjelder kjøp av forsikring. Reelle hensyn vil kunne tale for at det må kreves en viss orden og klarhet i den informasjonen selskapet gir, slik at formålet med informasjonsplikten kan oppfylles. Dersom viktig informasjon er ”gjemt bort” eller formulert utydelig vil dette kunne utgjøre et brudd på informasjonsplikten.

 

Det kan spørres om kostnadene ved å yte informasjon skal tillegges vekt ved vurderingen av informasjonspliktens omfang. Dette er noe som forsikringsselskapene kanskje er raske med å hevde. Omfattende og god informasjon vil koste penger. Departementet uttaler at reglene om informasjonsplikten er skjønnsmessige og at dette i noen grad åpner for å ta hensyn til kostnadene ved vurderingen av hvordan informasjonsrutinene legges opp.  Det påpekes imidlertid at det må gjelde visse minimumskrav til informasjonsplikten, som ikke kan påvirkes av selskapets økonomiske hensyn.

Formkrav til informasjonen

Lovens utganspunkt

Verken fal. § 2-1 eller § 11-1 oppstiller noen bestemte formkrav til informasjonsplikten. Forarbeidene sier at informasjonen ”kan gis både muntlig og skriftlig”.[23] Som ellers i avtaleretten er muntlige uttalelser like bindende som skriftlige, men det er selvsagt vanskeligere å bevise muntlige utsagn i ettertid. At det vil kunne være vanskelig for en forsikringstaker å bevise hva som ble sagt eller lovt i forbindelse med tegningen av en forsikring er en kjent sak i forsikringsklagesaker. Som utgangspunkt vil bevisbyrden ligge på den klagende forsikringskunden ved spørsmålet om hva selskapets representant har uttalt. Forsikringstakere kan derfor ha interesse av at informasjonen presenteres skriftlig. På den annen side vil personlig kontakt, og muntlig informasjon ofte være mer hensiktsmessig for kunder som trenger rådgivning.

 

Under høringsrunden, før vedtakelsen av fal., foreslo Forbrukerrådet at det skulle innføres krav i loven om at informasjonen skulle gis skriftlig.[24] Departementet fulgte ikke denne anmodningen. Departementet viste til at tegningssituasjonene kunne være forskjellige og uttalte at bestemmelsen i loven ikke burde stenge for andre måter å gi informasjon på, som for eksempel via telefon. Departementet bemerker at det i slike situasjoner vil være naturlig at selskapet vedlegger informasjonsmateriale i den skriftelige bekreftelsen av avtaleinngåelsen som sendes til forsikringstakeren. Departementet utalte imidlertid at ”i alle fall i forbrukerforsikring bør informasjonen normalt være skriftlig.” Ifølge Brynildsen vil det være en fordel at særlig viktige deler av informasjonen gis skriftlig.[25]

 

Informasjonen kan gis ved elektronisk kommunikasjon, dvs. per e-post, gjennom internettsider og trolig også SMS.[26] Kravet ved bruk av elektronisk kommunikasjon er at forsikringstakeren uttrykkelig har godtatt dette, jf. fal. § 20-3.

Formkrav fastsatt i forskrifter

Kredittilsynet har i medhold av fal. §§ 2-3 og 11-4 vedtatt to forskrifter som gir presiseringer for selskapenes informasjonsplikt i forbindelse med tegning av forsikringsavtaler: FOR-1995-05-05-581  og FOR-2007-05-03-469. Disse forskriftene er delvis basert på Rdir. 92/96/EØF (tredje livsforsikringsdirektiv) artikkel 31 jf. vedlegg II og Rdir.92/49/EØF (tredje skadeforsikringsdirektiv) artikkel 31 og 43.

 

FOR-2007-05-03-469, som gjelder annen forsikring enn livsforsikring, fastsetter i § 3-3 at opplysningene skal gis på norsk, men at selskapet kan benytte et annet språk dersom forsikringstaker anmoder om det. Opplysninger om eventuelle garantiordninger som gjelder for forsikringsvirksomheten skal gis skriftlig, jf. § 4.

 

Også i FOR-1995-05-05-581, som gjelder livsforsikringer, er det krav om at opplysningene skal gis på norsk, jf. forskriften § 8. Selskapet kan også her benytte et annet språk dersom forsikringstaker anmoder om det.

I FOR-1995-05-05-581 § 7 jf. § 2 oppstilles det krav om at visse deler av den informasjonen som gis i forbindelse med tegning av livsforsikring skal være skriftlig.

 

Det kreves dessuten at denne informasjon gis på en ”presis og utvetydig måte.” Kravet til skriftlighet og klarhet gjelder den informasjonen som er nevnt i forskriftens §§ 2, 3, 4 og 5. Forskriftens § 2 henviser til fal.§ 11-1 annet, tredje og fjerde ledd. Dette betyr at den informasjonen som selskapet gir i henhold til fal. § 11-1 annet, tredje og fjerde ledd i forbindelse med tegning av livsforsikring skal være skriftlig.

Tidspunktet for informasjonen

Et sentralt spørsmål angående informasjonsplikten er når denne skal oppfylles. Ifølge lovteksten skal informasjonen gis ”i forbindelse med tegningen av en forsikring”, jf. fal. § 2‑1 første ledd og § 11-1 første ledd. Utover dette gir ikke loven mer bestemte regler for når informasjonen skal gis. Ordlyden er ganske vag, og det er umiddelbart ikke klart hva som menes med ”i forbindelse med tegningen”.

 

Fal. har egne regler om informasjon fra selskapet til forsikringstaker etter at forsikringsavtalen er inngått. Oppsettet i loven peker mot at den informasjonsplikten som omtales i fal. § 2-1 og § 11-1 skal oppfylles før forsikringsavtalen er inngått, i motsetning til selskapets øvrige informeringsplikter, som inntrer først etter at forsikringen har begynt å løpe.

 

Hvor lenge før avtaleinngåelsen informasjonsplikten må oppfylles gir derimot loven intet svar på. Forarbeidene påpeker imidlertid at det er en forutsetning at informasjonen gis så tidlig i prosessen at kunden får mulighet til å vurdere den før han bestemmer seg for å tegne forsikringen, og i alle fall før endelig avtale er inngått.[27] Det sies videre at forsikringstakeren vil kunne få rett til å gå fra avtalen og at selskapet kan bli ansvarlig, dersom opplysningene ”blir gitt på et så sent tidspunkt at forsikringstakeren ikke får rimelig tid til å overveie dem”.[28] Etterfølgende informasjon eller informasjon som gis samtidig med avtaleinngåelsen vil i prinsippet ikke være rettidig.

 

Forbrukerrådet foreslo under høringsrunden at ordlyden i loven skulle forandres, slik at det var krav om at informasjonen skulle gis ”før” tegning, istedenfor ”i forbindelse med” tegning. Departementet fulgte imidlertid ikke opp denne anmodningen og sa at det var en klar forutsetning ”at informasjonen normalt [min kursivering] skal foreligge på et så tidlig tidspunkt at forsikringstakeren skal ha mulighet til å vurdere den før avtaleinngåelsen”.[29] Det ble imidlertid vist til at tegningssituasjonene i forsikring vil kunne være forskjellige.

 

Departementet ønsket ikke at bestemmelsen skulle stenge for de forskjellige tegningsformene som ble benyttet i praksis, som for eksempel telefontegning.

 

Hva som skal regnes for å være rettidig oppfyllelse av informasjonsplikten, vil bero på en skjønnsmessig vurdering av de konkrete forholdene ved tegningssituasjonen. I denne sammenhengen kan flere hensyn trekkes inn. Utgangspunktet for vurderingen må være at kunden skal få rimelig tid til å vurdere om selskapets tilbud møter de behov han har. Dette vil komme an på hvilket tidspunkt kunden tar kontakt med selskapet og når han ønsker at forsikringsavtalen skal tre i kraft. I situasjoner der kundens behov eller ønske tilsier at forsikringen skal starte så snart som mulig, vil det være akseptabelt at informasjonen gis rett før avtaleinngåelse.

 

Når det gjelder skadeforsikringer, har salg via telefon eller over internett blitt svært vanlig. Ofte kontaktes da forsikringsselskapet meget kort tid før forsikringen ønskes trådt i kraft. Kunden kan for eksempel ringe forsikringsselskapet, få opplysninger om forsikringen og inngå avtale i løpet av en relativt kort telefonsamtale. Ved internettsalg er det ofte nok at forsikringstakeren klikker seg frem til ønsket forsikringstype og inngår avtale om forsikring etter å ha avgitt nødvendige personlige opplysninger via nettskjema. Departementet uttaler i forarbeidene til fal. § 2-1 at reglene om selskapenes informasjonsplikt ikke er ment å skape problemer for slike tegningssituasjoner, men at det da vil være naturlig at selskapet vedlegger informasjonsmaterialet i den skriftlige avtaleinngåelsen som i slike tilfeller blir tilsendt forsikringstakeren.[30] Ifølge Engstrøm må selskapet ved slike tegningsformer gi de viktigste opplysningene muntlig under telefonsamtalen, eller de må fremkomme gjennom kjøpsprosedyren på nettsiden. Det vil være tilstrekkelig at selskapet sender ut standardisert, skriftlig informasjon i etterkant av avtaleinngåelsen, så lenge denne informasjonen er i samsvar med de krav som følger av fal.[31]

 

Reelle hensyn vil kunne tale for at det ved kompliserte forsikringer kanskje vil være nødvendig å la kunden få lengre tid til å vurdere saken. Det samme vil kunne gjelde for forsikringer som fremstår som særdeles viktige for forsikringstakeren, for eksempel livsforsikringer, eller forsikringer med sparekombinasjoner der det settes av store beløp. Her må selskapet være sikker på at kunden har fått mulighet til sette seg inn i forsikringstilbudet.

 

Informasjonsplikten er generelt strengere i personforsikring enn i skadeforsikring. Trolig må dette også få innvirkning når man skal fastsette tidspunktet for når informasjonen skal gis. Personforsikring vil typisk være ment for å sikre interesser som kan fremstå som særdeles viktige for forsikringstakeren; sin egen eller andres helse, pensjonsytelser eller økonomisk sikring av nære ved forsikredes død. Dette vil kunne tilsi at forsikringstakeren må få noe bedre tid til å vurdere tilbudet i personforsikring enn i skadeforsikring.

Avslutning

Reglene om selskapenes informasjonsplikt i forbindelse med tegning av forsikring er forholdsvis utførlig beskrevet i loven og forarbeidene. Konsekvensene dersom selskapet forsømmer informasjonsplikten er imidlertid ikke regulert i loven. I forarbeidene påpekes det imidlertid at selskapet vil kunne bli ansvarlig ”etter alminnelig erstatningsrettslige prinsipper”, dersom informasjonsplikten brytes.[32]

 

At man valgte å utelate regler om konsekvensene ved brutt informasjonsplikt kan i utgangspunktet virke noe underlig. Det vil jo være meget viktig for forsikringstakeren å vite hvilke rettigheter han har dersom selskapet har forsømt informasjonsplikten.

 

Konsekvensene av brutt informasjonsplikt er ikke drøftet i denne artikkelen. Artikkelen bygger på en masteroppgave som undertegnede skrev ved det juridiske fakultet ved universitet i Oslo høsten 2009 (under veiledning av Inge Unneberg). Masteroppgaven behandler konsekvensene av brutt informasjonsplikt. Oppgaven er tilgjengelig på http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=97302. Oppgaven ble tildelt stipend fra Senter for risiko- og forsikringsforskning (ROFF) ved Handelshøyskolen BI våren 2010. ROFF har for øvrig intet ansvar for denne artikkelens innhold.

 

Kilder

 

[1], [11], [17]                                            NOU 1983: 56 Lov om avtaler personforsikring - s. 50.

[2], [31]       Engstrøm (2004) Forsikringsselskapenes informasjonsplikt - erstatningsansvar ved brudd på informasjonsplikten. Publisert i Tidsskrift for erstatningsrett Nr. 4 2004 - s. 229-242.

[3]       Ot.prp. nr. 49 (1988-1989) Om lov om forsikringsavtaler m.m. - s. 109.

[4], [20]                                            Bull, Hans Jacob Forsikringsrett. Oslo, 2008 - s. 108.

[5], [7]                                                      NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring - s. 55.

[6], [12], [13]                                            NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring - s. 50-51.

[8], [23], [27], [28]                      NOU 1983: 56 Lov om avtaler personforsikring - s. 53.

[9]                                                            Bull, Hans Jacob Forsikringsrett. Oslo, 2008 - s. 105.

[10]       Brynildsen, Lid og Nygård Forsikringsavtaleloven med kommentarer. 2. Utg. Oslo, 2008 - s. 348.

[14]       Ot.prp. nr. 49 (1988-1989) Om lov om forsikringsavtaler m.m. - s. 40.

[15]       Brynildsen, Lid og Nygård Forsikringsavtaleloven med kommentarer. 2. Utg. Oslo, 2008 - s. 44.

[16]                                                          Berthelsen, Elisabeth Informasjonsplikten. 5. utg. Oslo, 2003 - s. 17.

[18]                                                          NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring - s. 49.

[19]       Brynildsen, Lid og Nygård Forsikringsavtaleloven med kommentarer. 2. Utg. Oslo, 2008 - s. 42 og 345

[21]       Ot.prp. nr. 41 (2007-2008) Om lov om endringer i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler m.m. - s. 56

[22], [24], [29, [30]        Ot.prp. nr. 49 (1988-1989) Om lov om forsikringsavtaler m.m. - s. 39-41.

[25]       Brynildsen, Lid og Nygård Forsikringsavtaleloven med kommentarer. 2. Utg. Oslo, 2008 - s. 43 og 345.

[26]       Brynildsen, Lid og Nygård Forsikringsavtaleloven med kommentarer. 2. Utg. Oslo, 2008 - s. 718

[32]                                                          NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring - s. 54.